Design thinking-prosessen går over fem steg. Her er en innføring i de ulike trinnene i den populære designmetoden.
Design thinking er en metode for problemløsning som setter brukernes behov i sentrum før du leter etter løsninger, og av mange ansett som den mest effektive metoden vi har for å innovere.
Dette er de fem trinnene i Design thinking-prosessen:
Forstå (empati)
Definere
Utvikle idéer
Prototype
Teste
Dette er d.school-modellen, som også er mest brukt. Det som er viktig å huske på når vi jobber med design thinking som prosess, er at prosessen i seg selv er iterativ. Det betyr at vi alltid leter etter forbedringer, og slik sett i praksis aldri er 100 % ferdige med løsningen. Prosessen går med andre ord i loop.
Når vi jobber med designmetodikk, og da spesifikt design thinking/designdrevet innovasjon, snakker gi gjerne også om den doble diamanten med de fire fasene forstå/utforske, definere, utvikle og levere.
Den doble diamanten er fin for å forstå hvordan vi jobber systematisk med å åpne opp og fokusere i ulike faser i prosessen, men for ordens skyld tar vi utgangspunkt i de fem stegene i den opprinnelige modellen i denne artikkelen.
Les også: Design thinking vs design sprint
Litt mye å ta inn på én gang?
Ålrait. Jeg ser den. Men hvis du tar med deg i alle fall de tre viktigste stikkordene, så kommer du faktisk utrolig langt når du skal forstå design thinking som tankesett. Det dreier seg aller mest om å forstå brukeren, utvikle løsninger for brukeren, og å teste løsningen på reelle brukere.
De fem stegene i prosessen
Her er en grundigere forklaring på hva som egentlig ligger i de fem stegene i en design thinking-prosess.
Steg 1: Forstå
Forstå, eller innsiktsfasen, handler om å forstå målgruppa og utfordringer som målgruppa vår har. Her handler det om å åpne opp mest mulig for å få den innsikten vi trenger.
Hele grunnen til at vi gjennomfører en design thinking-prosess er jo at vi skal løse en stor utfordring eller et konkret behov. Derfor må vi jobbe ordentlig godt med å forstå hva utfordringen og behovet faktisk er.
Det er ikke tilstrekkelig å bare få kunnskap om brukeren, eller målgruppa vår.
Vi må sette oss så godt inn i hvordan de har det at vi får empati med de vi skal lage løsningen for.
Dette er også en av grunnene til at dette steget i prosessen originalt kalles for “Empathize”.
Med andre ord må vi sette oss inn i situasjonen deres, og komme så tett på at vi både forstår livet deres og utfordringen de har, og gjerne også greier å leve oss inn i følelsene de har.
Empati er den viktigste delen av innsiktsfasen, og er eksempel på det vi kaller “primærinnsikt”. Primærinnsikt får vi blant annet ved å gjøre brukerobservasjoner, dybdeintervjuer og spørreundersøkelser.
Sekundærinnsikt får vi for eksempel gjennom forskningsrapporter, trendanalyser og informasjon fra nyhetsmedier.
En god måte å systematisere innsikten på, er ved å bruke workshop som arbeidsformat.
Steg 2: Definere
Apropos workshop: etter at vi har fått tilstrekkelig innsikt og forståelse for utfordringer og behov, er det neste som må gjøres å definere utfordringen godt.
Her er en godt designet workshop den beste måten å komme i mål på.
I motsetning til første fase, der vi åpnet opp, handler definisjonsfasen om å samle innsikten, analysere, oppsummere og komme fram til én god definisjon på hva målgruppa virkelig trenger.
For å greie det, bruker vi verktøy for å fange opp det viktigste fra innsiktsfasen. Er det noe som går igjen i innsiktsmaterialet som kan oppsummeres som nøkkelfunn?
Her kan vi bruke blant annet verktøy som empatikart, nærhetsgruppevurdering, brukerreisekartlegging og koding.
I dette trinnet er det ofte vanskelig å ikke tenke løsning, men løsninger er for all del noe vi må prøve å unngå ennå. Utfordringen som skal defineres må være konkret, men ikke så spisset at det legger føringer for hvilke løsninger en kommer opp med i den neste fasen.
Definisjonen bør si noe om målgruppe, behov og det en ønsker å oppnå. Et eksempel på en god definisjon kan være “Hvordan kan vi få jobbhverdagen til hjelpepleierne på sykehjemmet til å bli bedre, slik at vi reduserer sykefraværet”.
Steg 3: Utvikle idéer
I neste fase er det på tide å åpne mer opp igjen, og utvikle idéer til hvordan den utfordringen vi har definert kan løses.
I starten av en idéutviklingsfase er det viktig å ikke tenke begrensninger. Ikke døm idéer, vær nysgjerrig, og prøv å ikke tenke på hva vi tror er realistisk å få til.
Målet er å åpne mest mulig opp, for til slutt å snevre inn og bestemme seg for hvilken idé vi skal ta med videre.
For at en idéutviklingsprosess skal gi gode resultater i en design thinking-prosess, er det viktig at utviklingsarbeidet er godt fasilitert. Fasilitatoren må ha kompetanse i både fasiliteringsfaget og design thinking som prosess.
Også her er workshop gjerne den beste måten å jobbe på.
Vanlige verktøy i idéutviklingsprosessen er 10 for 10, Crazy 8, storyboarding, prioriteringsmatriser og avstemmingsmetoder.
Steg 4: Prototype
De to siste trinnene i design thinking-prosessen er prototyping og testing av løsningsidéen vi bestemte oss for å gå videre med i forrige trinn.
Her går vi fra å være kreative til å bli mer strukturerte og rasjonelle igjen.
En prototype er en modell av løsningen som er akkurat såpass funksjonell og detaljert at den kan fungere for å teste de funksjonene vi må teste.
Hele poenget er at en skal teste og eventuelt feile tidlig, slik at en ikke bruker for mye tid og penger på noe som ikke fungerer. Derfor kan prototypen like gjerne være en modell i papp eller papir som en digital prototype så lenge den er såpass realistisk og funksjonell at brukeren greier å forholde seg til den.
Vi kan for eksempel prototype ved å:
bruke en papirskisse for å lage en testbar demo av en nettsideløsning
bruke byggeklosser for å lage en modell av en sykehjemsfløy
bruke et KI-verktøy for å lage en forenklet versjon av en app
Eksempel på en enkel papirprototype fra en design thinking-prosess.
Når vi prototyper er det viktig å ha dette i bakhodet:
Hvilke(t) behov skal prototypen dekke?
Er løsningen som skal prototypes mulig å realisere i det virkelige liv der den skal brukes?
Hvordan skal protoypen ses ut og oppleves?
Hvordan henger de tre dimensjonene over sammen?
Steg 5: Teste
Etter at prototypen er laget, må den testes på reelle brukere i målgruppa vår. Målet i dette trinnet er rett og slett å finne ut om det er verdt å investere tid og penger på å lansere løsningen, om noe må justeres, eller om det rett og slett ikke har noe for seg å bruke ressurser på den i det hele tatt.
Uten test har prototypen av løsningen liten verdi.
Ikke minst: hvis vi ikke tester, tar vi en enorm risiko der vi kan ende opp med å lansere en mangelfull løsning eller i verste fall lansere noe som ingen tar i bruk.
Målet er alltid å teste så tidlig som mulig. For jo tidligere vi tester, jo fortere vet vi om det fungerer, og jo færre ressurser bruker vi i form av tid og penger.
Det finnes flere måter å teste løsningen på, og det involverer alltid ekte mennesker, aller helst fra den målgruppa vi skal utvikle en løsning for.
Vi kan for eksempel la fem ulike personer teste prototypen mens du observerer og stiller åpne spørsmål.
Brukertesting er en kritisk fase i en design thinking-prosess, og bør alltid gjennomføres av noen som har kunnskap og erfaring. Den viktigste grunnen til dette, er at erfarne observatører og intervjuere stiller de rette spørsmålene på den riktige måten. De vet hva skal se og høre etter, og de vet hvordan de skal tolke det de observerer.
Har du lyst til å lære mer om designmetodikk? Da anbefaler jeg at du melder deg på gratiswebinaret “Fra magefølelse til fakta: hvordan teste billig i stedet for å bygge dyrt”.